;

Prest da krisen rammet

Da Torbjørn Olsen våknet til en tekstmelding fra soknepresten i Gjerdrum om ­morgenen 30. desember, skjønte lufthavnpresten at noe hadde skjedd. – Jeg hadde ­akkurat hørt med et halvt øre fra klokkeradioen om et ras i Ask.

Tekst og foto Brita Skogly Kraglund Publisert 16.03.2021

Torbjørn Olsen er vant til å rykke ut. Han har lenge vært såkalt LRS-prest tilknyttet redningsledelsen i Romerike Politidistrikt. Han har jobbet mye med beredskap. Øvelser med blålysetaten hører også med til hans erfaring. I Avinor er han tilknyttet den avdelingen.

Denne romjulsdagen sto han raskt opp, leste så vidt nettavisene før han kastet seg i bilen hjemme i Hakadal. Jakob Furuseth, soknepresten i Gjerdrum, hadde bedt ham møte opp ved Herredshuset.

– Når jeg kommer til Gjelleråsen, ringer Jakob og sier at alt er omdirigert til Olavsgaard Hotell rett i nærheten, forteller han. Hotellet skulle bli OIsens arbeidsplass de nærmeste dagene.

(…)

Lufthavnprest Torbjørn Olsen jobbet lange dager da han deltok i hjelpearbeidet etter leirraset i Gjerdrum.

Rolig stemning

Det første som møtte ham, var folk som var samlet i sofagrupper i resepsjonen.

– Det var en rolig, behersket stemning. Jeg så at noen var mer preget enn andre. Men som dronninga sa noen dager senere, her var det sterke opplevelser og sterke mennesker. Folk tok vare på hverandre. Jeg husker spesielt godt scenene der mennesker hadde fryktet det verste for så å finne hverandre. Kontrastene gjør inntrykk i en total katastrofe som denne. Husk at det til å begynne med sto 26 navn på savnet-lista. Heldigvis ble mange gjort rede for etter hvert.

Kontrastene gjør inntrykk

i en total katastrofe som denne.

Torbjørn Olsen

Men, sier han:

– Noen hadde mistet absolutt alt og hadde vært gjennom sterke opplevelser. De levde, og de opplevde gjensynsgleden. Allikevel var bekymringene der for mange. «Hva har skjedd med naboen?» Det at de selv var ­reddet, fjernet ikke sorgen for dem som var borte.

Det var rom for noe sjelesorg, men aller mest diakoni.

(…)

– Min diakonale innsats besto også i å låne bort telefonen og å stable stoler. Helt praktiske oppgaver. Men jeg pratet også med dem som hadde tungt å bære. Og med dem som syntes det var godt å prate om noe helt annet enn ulykken.

Les hele portrettet i Agenda 3:16s papirutgave nr 2/2021. Får du ikke bladet kan du abonnere her.