Når barna flytter ut

Å erfare at barn blir store og flytter hjemmefra, kan for enkelte foreldre oppleves ganske dramatisk. Hvordan takle overgangen på en god måte?

Denne saken tilhører relasjonelt-spalten og stod på trykk i Agenda 3:16 nr 8/2018

Jeg kjenner noen som går ut på restaurant og feirer med en bedre middag at barna flytter ut. Ikke fordi de nødvendigvis tenker ENDELIG, men de mener de kan være fornøyd med jobben de har gjort. Barnet har blitt selvstendig og flytter ut, og det mener de er verdt en feiring. Samtidig kan dette bli en god periode for parforholdet. Ofte får man bedre råd og større frihet. Det er ikke lenger noen hjemme som trenger omsorg og oppfølging. 

Det er mange måter å møte det uunngåelige på. Vi vet alle at denne dagen kommer. I stedet for å tenke at det er en krise, kan du tenke at det gir nye muligheter. Vi må slippe taket i barna, og stole på at det vi har gitt, holder ute i den store verden. Barna våre trenger også at vi har tillitt til at de klarer å stå på egne ben.  

Selvfølgelig er det vemodig, det skulle bare mangle. Noe tar slutt, en epoke er over, det er «the circle of life». Det er lov til å kjenne på slike følelser også. 

Jeg tror at årsaken til at flere opplever det ekstra vanskelig at barna flytter ut, er at man er litt redd for hvordan det skal fungere på hjemmebane når vi ikke lenger kan rette oppmerksomheten vår mot barna. I en travel hverdag er det lett at man i stedet for å ta vare på hverandre og kjærligheten, fokuserer på det praktiske. Noe av kjærligheten som skulle vært gitt til ektefellen, blir i stedet kanalisert til barna. Det kan være en lang og krevende vei å finne tilbake til hverandre og til nærheten man hadde før barna kom. For mange par er dette en kritisk fase, og noen klarer det ikke. Men det er ikke umulig! 

Hva kan man gjøre? Nå kan det være tid og anledning for å samtale om hvordan vi har det, og hvordan vi ønsker å ha det sammen videre.  Noen må rett og slett bli kjent med hverandre på nytt, og se hverandre på nytt. Det er godt for oss å dele hva vi lengter etter, og snakke åpent og ærlig om det uten å kritisere den andre. Husk å alltid snakke i jeg-budskap. Jeg trenger, jeg drømmer om, jeg lengter etter osv. Respekter hverandres drømmer og lengsler, og ikke nedvurder det den andre drømmer om. Støtt hverandre!

Ikke så sjelden kan vi føle oss avvist av partneren, og det er sårbart å snakke om at det vi innerst inne ønsker er at den vi er gift med skal komme nær.  Det er verdt å kjempe for å få det bedre i samlivet, man blir ikke nødvendigvis mere lykkelig ved et samlivsbrudd. Kanskje trenger dere en tredjeperson som kan hjelpe dere i gang med den gode samtalen. 

Det å vende seg til hverandre, er en utrolig god mulighet til å gjenvinne kjærestetid og tosomhet. Da må man våge sårbarhet, og ville den andre vel. Deler begge troen på Jesus Kristus, er bønnen også et godt redskap for å kunne få det bedre uten at det betyr at man skal unngå å dele sårbarhet og rydde opp i mellom oss. Det er aldri for sent å la parforholdet få en ny start! 

Kjellaug Andresen, familieterapeut