– Skolekultur påvirker elevene

Er vi så opptatt av offer og mobber i mobbesaker at vi glemmer å se på hvorfor situasjonen utartet seg? Mobbeombud Kjerstin Owren utfordrer skolene til å vende blikket mot seg selv og skolens kultur i det forebyggende arbeidet mot mobbing.

Tekst Birgit Nersten Lopacki Publisert 25.05.2021 (Denne saken stod på trykk i Agenda 3:16 nr 6/2019)

Det har i mange år vært tradisjon for å rette fokus mot mobber og mobbe­offer for å få slutt på mobbingen. Skolene har blitt opplært til at mobberen er problemet, og har mange programmer og ­instanser som retter seg mot nettopp det. I ­media går diskusjonen til tider høyt om hvor vidt man skal flytte på mobber eller mobbeoffer for å løse saken. Kjerstin Owren er mobbe­ombud i Oslo, og mer opptatt av å forstå ­mekanismene og årsakene bak mobbe­situasjonen, enn å snakke om de involverte personene. Hva om man satte en parentes rundt mobberen og undersøkte omgivelsene? Vil man da oppdage at det skjer mer som går under radaren fordi fokuset er på mobberen?

Utrygghet gir mobbing
– Hvorfor har vi mobbing, egentlig?

– Vi har mobbing fordi mennesket har et sterkt behov for å høre til. Samtidig har vi en frykt i oss for å stå utenfor. Når vi befinner oss i et utrygt miljø, vekkes disse følelsene til live. Det kan få oss til å gjøre ganske mye bare for å kjenne på et fellesskap. Sånn sett kan man si at mobbing finnes fordi utrygghet finnes. 

Det er egentlig en god ting, skal vi tro mobbe­ombudet, for vi vet mye om hva vi kan gjøre for å forebygge utrygghet og frykten for å stå utenfor. 

– I faglitteraturen heter det «longing for ­belonging». Jeg synes det er et flott og sårt begrep som jeg tror alle kjenner seg igjen i, sier hun.

Så hvor begynner man for å forstå litt av det som ligger bak en mobbesituasjon? Kultur er et nøkkelord. Skolen er mer utsatt for ­mobbing enn en del andre felleskap i samfunnet. Det er fordi skolen er et formelt fellesskap der ­rammene er lagt; noen har bestemt at de som er der skal være der og hva de skal gjøre. 

– Et slikt fellesskap har flere risikofaktorer knyttet til seg enn et uformelt fellesskap. Hvis de voksne ikke er bevisst hva som påvirker gruppedynamikken i et slikt fellesskap, for eksempel i en klasse, kan utryggheten knyttet til det føre til at noen er ute og noen inne, mener Owren.

Viktig skolekultur
Det er ikke nok at kun én lærer er opptatt av dette, påpeker mobbeombudet.

– Læreren befinner seg i et system og i en skolekultur som også favner foreldrene. Der er det mye som påvirker hvordan elevene har det sammen. 

Hvordan kulturen er, avhenger av hvilket verdisyn, elevsyn og læringssyn man har og om hvordan man implementerer barnekonvensjonen og får elevene til å medvirke. En god skolekultur tenker menneskeverd i all kontakt mellom barn og voksne, mener Owren. Hun vet det ikke er lett å skape en slik kultur og forteller at de skolene som har lykkes med det, har en felles forståelse i hele personalet av skolens verdisyn og er opptatt av at alle elever er våre elever. 

– En felle man ofte går i, spesielt der man ser mye uro og dårlig relasjon elevene imellom, er å gå rett på elevene. Men først må man ha på plass hvem vi er som ledelse og hvem vi er som lærere, hvilke holdninger vi har til barn, ungdom og til ulike uttrykk. Det handler om hvem vi er som profesjonsfelles­skap. 

Owren oppfordrer skolene til å bruke tid på å gå gjennom verdiene og verdisynet som er i ny overordnet del til lærerplanverket og hvordan de forstår det. 

Skolesamarbeidet
– Hvordan skal skolen inkludere foreldrene i denne kulturen?

– I et godt skolesamarbeid er det flere parallelle løp. Det ene er å være tydelig utad til foreldrene om hvem man er som skole, hvilket barnesyn skolen har og hva slags effekt det har i måten man håndterer vanskelige saker på. 

Like viktig er det, sier hun, at skolen møter de foresatte der de er, enten de er bekymret, fortvilet, sinte eller opprørt. Foreldre kan ha mange uttrykk. Å møte dem med tilstrekkelig emosjonell støtte, anerkjennelse og respekt er ekstremt viktig for å sikre at foreldrene føler seg verdifulle. Da er det lettere å få dem med på lag. 

Det er de foreldrene som ikke føler seg hørt av skolen som tar kontakt med mobbe­ombudet. Hun tror skolene vil tjene på å gå inn i nyansene i hvordan de møter foresatte, og ikke dynge dem ned i et formelt skolespråk.

– Lytt til foreldrene, selv om dere ikke er enig i foreldrenes sannhetsbilde. Blir det en kamp om hvem som har mest rett, vinner ingen og det er bortkastet tid. 

Det undrer mobbeombudet å se at foreldre som jobber ekstra hardt for å bli hørt, ofte tar på seg mange ulike hatter etter hvert, det kan være både lærer, veileder eller støttekontakt. Ofte kan behovet for å ta på seg alle disse hattene spores bak til et punkt der foreldrene mistet tillit til skolen.

Mobbing finnes ­fordi utrygghet finnes.

Kjersti Owren

Kommunikasjonsutfordringer
Owren har selv vært både inspektør og assisterende rektor der hun måtte håndtere mobbesituasjoner. 

– Jeg tenker grunnen til at jeg havnet i den situasjonen handlet om kulturen på skolen. Vi var ikke flinke til å snu speilet og se på oss selv, vår egen kultur og kommunikasjon.

Den innsikten kom etter at hun begynte som mobbeombud.

– Hva ga deg den innsikten?

– Jeg tror det var det høye antallet saker som lignet de sakene jeg hadde vært i som lærer og skoleleder hvor jeg nå i form av å være et nøytralt ombud fikk begges perspektiv og innså at veldig mye handlet om kommunikasjon. Vi tror at vårt eget kommunikasjonsmønster fungerer veldig godt med mindre vi får en direkte tilbakemelding fra noen andre.

– Betyr det at mange mobbesaker kunne vært løst bedre og tidligere om kommunika­sjonen mellom de voksne hadde fungert? 

– Ja, jeg tror det. Et forskningsmiljø på universitetet i Agder har nylig gjennomgått 100 fylkesmannsaker og skrevet en rapport de har oversendt Kommunenes sentralforbund. Den offentliggjøres i oktober. Der er det akkurat dette de peker på; svikt i kommunikasjonen. Skole og foreldre snakker forbi hverandre eller står mot hverandre, og det øker konflikt­nivået. Foreldrene føler de gir skolen en sjanse, ingenting skjer, og så velger man å klage til fylkesmannen. 

Definisjonsmakt
Det er de voksne som påvirker hvordan skolekulturen er fordi de har mest makt. ­Owren sier det er viktig at læreren er det ­ansvaret bevisst, samtidig som det er like viktig at læreren ikke står alene og føler skyld om det går galt med klassen. 

– Vi er ikke bevisst nok i hvor stor grad vår forståelse av et komplekst saksbilde forsterker rollene og stigmatiserer enkeltbarn.  

– Er ledere og lærere ved skolene for lite oppmerksom på hvor mye makt de faktisk har? Noen vil til og med si at de er maktesløse i møte med noen typer barn.

– Ja, det tror jeg. Vi må snakke om at makt både kan brukes og misbrukes. Det kan være lett å misbruke makt fordi man kjenner det er viktigere å sikre en kortsiktig og ­kompromissbasert løsning for å få en rask avklaring i stedet for å ta for seg et langsiktig perspektiv der vi sikrer at alle elever opplever tilhørighet i skole og samfunn.

Også skoleeier har et viktig ansvar i å sikre at skolene har kunnskapen, kompetansen, veiledningen og støtten som trengs i de vanskelige sakene. Når det er sagt har alle foreldre et oppdragelsesansvar og et moralsk ansvar overfor egne barn. 

– Hvilke rollemodeller er vi, hvordan løser vi utfordringer og sier unnskyld når vi dummer oss ut? Vi må vise sårbarhet, raushet og toleranse for de som er annerledes enn oss. Sitter vi og baksnakker naboen, viser vi hva som er tillatt å si om andre. Hva slags signal får barnet med seg da? Vi må snakke med barna om hva som er greit og ikke. 

– Er det vanskelig for oss å innse at våre barn kan være mobbere?

– Ja det tror jeg. Det er fordi vi har blitt flaska opp på en tro om at mobbere ser og ter seg på en spesiell måte. Jeg tror vi må være åpne for at det kan være hvem som helst, og det er fordi det ikke handler om barna, men om kulturen.

Gode rollemodeller
Owren møter ikke bare elever som er utsatt for mobbing i jobben sin, men også mange elever som har mobbet andre. Hun forteller at de fleste mobberne på et tidspunkt også selv har blitt mobbet eller kjent seg utenfor. Hun tror ikke det løser mobbeproblemet å flytte på barna.

– Kommer man til et punkt der man tvangsflytter et barn, bør man kanskje stille spørsmål ved hvordan de har evaluert alle tiltakene som har vært forsøkt og hvorfor det ikke har fungert. Kan det være en forutinntatthet hos de voksne som har gjennomført tiltakene om at dette er et barn som det er umulig å endre på i utgangspunktet, undrer mobbeombudet. 

For å skape et trygt miljø og en god kultur på skolene, er det viktig å skape rom – enten på teamet for lærerne, eller i et nettverk for skoleledere, der man trygt kan snakke om de utfordringene man har uten å kjenne at man er en dårlig lærer eller person. Da slipper man kanskje å kommunisere noe som gjør barna utrygge på sin plass i klassen eller på læreren. 

– Jeg har enda ikke møtt en eneste skoleleder eller skoleansatt som ikke ønsker oppriktig at alle barn skal ha det bra, sier Owren.

---