Kjemper for de svake
Kjersti Toppe vokste opp på et gartneri, ble lege, seksbarnsmor og politiker for Senterpartiet. Denne våren er nestlederen i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget tildelt Livsvernprisen.
Tekst Brita Skogly Kraglund Foto Kristianne Marøy Publisert 27.04.2021
Det er veldig stas og hyggelig med anerkjennelse for det jeg har jobbet med, sier Kjersti Toppe som kommenter på at hun har blitt tildelt årets Livsvernpris fra organisasjonen Menneskeverd.
– Saker som handler om bioteknologi, er krevende. Jeg har stått mye alene. Og det blir ofte personlig. Jeg tenker virkelig over hvorfor jeg for eksempel skal hindre enslige kvinner som ønsker seg barn i å få det. Men jeg må se prinsipielt på det. Barn har også sine behov og rettigheter, sier Kjersti Toppe.
Hun synes kvinnenes og ikke barnas rettigheter kom fram i forbindelse med bioteknologiloven, og det var et hardt slag for henne da endringene ble vedtatt.
– Likevel må jeg respektere at det politiske flertallet ikke var enig med meg.
Presseoppslag
Det er snart tolv år siden Toppe tok plass på Stortinget.
– Vet du hva Bergensavisen skrev da valgresultatet var klart, spør hun og siterer: «Kjersti Toppe forlater mann og barn.» Svigermor lurte på om vi skulle skilles.
Hun kan smile av det nå, men det – og andre presseoppslag – har ikke alltid vært like greie å forholde seg til.
– TV2 spurte: «Er det du som skal la ungene dine gå for lut og kaldt vann?» «Gje deg», svarte jeg. Så unnskyldte jeg meg, i stedet for å forlate intervjuet. Menn får ikke slike spørsmål.
Intervjuet finner sted i en stille Stortingskantine en torsdags formiddag. Vi sitter alene – i god korona-avstand. Toppe har kommet fra Bergen samme morgen, og har allerede rukket en helsedebatt om sykehuspolitikk før intervju klokka elleve. Hun er vant til travle dager, og vant til å pendle mellom jobb og familie, så ofte hun har mulighet. Gjerne flere ganger i uka.
Gård og gartneri
Familie har vært viktig i livet hennes siden oppveksten på gård og gartneri med tre søsken. Hun var yngst. Derfor ble hun plassert i jordhaugen i gartneriet når det var travelt og de andre måtte jobbe.
– Etter at jeg ble stor nok, har jeg stått mye i butikk. Jeg kan både binde og pakke inn blomster. Det hender jeg hjelper til fortsatt. Det er god avveksling, og det er noe eget å jobbe med det som spirer og gror, mener hun.
Lærermoren var aktiv i Sjømannsmisjonen. De hadde samlinger hjemme hos hverandre.
– Alle var med i foreninger og misjoner på den tiden, slik jeg husker det. Jeg vokste opp i samme hus som besteforeldrene mine. Bestemor var også aktiv i misjon. På Vestlandet var det sånn den gangen. Nå har de så mange andre tilbud.
Les hele portrettet i Agenda 3:16s papirutgave nr 3/2021. Får du ikke bladet kan du abonnere her.
