– Et under at jeg lever
En maidag for 15 år siden stod ei jente på Askøy bru. Hun orket ikke lenger å leve. Under henne var det 62 meter ned til sjøen.
Tekst og foto Birgit Nersten Lopacki – Denne saken stod på trykk i Agenda 3:16 nr 8/2020
Livet kan være verdifullt og verdt å satse på selv om du møter motgang, sier Borghild Odland.
35-åringen vet hva hun snakker om. En maidag for 15 år siden orket ikke kroppen mer. Borghild var 20 år og hadde kjempet med mørket i flere år, det siste halvåret som innlagt på psykiatrisk avdeling ved Haukeland sykehus. Denne maidagen kortsluttet overlevelsesinstinktet hennes. Borghild snek seg ut av avdelingen hun var innlagt på, og tok bussen til holdeplassen rett før Askøy bru. Derfra gikk hun ut på midten av brua og klatret over rekkverket. Under seg hadde hun 62 meter ned til sjøen.
– Jeg husker følelsen da jeg stod der og visste at jeg ville være død om ett minutt. Det var en rar tanke. Jeg kunne ikke stå der og pine meg selv og se inn i døden, så jeg stod bare noen sekunder før jeg hoppet.
3,5 sekund tok det før kroppen traff vannflaten i 125 km/t.
Reddet
Været var fint, men litt kaldt den dagen. Borghild våknet i vannet, først desorientert, men så husket hun hva hun hadde gjort.
– Jeg var så sint på Gud: «Hva er det som feiler deg?». Jeg prøvde å presse meg under vann. Men uansett hva jeg gjorde, hadde Gud tydeligvis en annen plan. Så kom denne båten.
Agenda 3:16 møter Borghild hjemme på Klepp en knapp uke etter at hun hadde fortalt historien sin i TV2s program Vårt lille land. Der møtte hun igjen redningsmannen Henrik. Han og hans tidligere samboer Kristina var på vei inn til Bergen for å kjøpe seg is. Denne dagen hadde Henrik valgt en lenger vei inn til Bergen som gikk under Askøy bru, enn den han vanligvis kjørte med båten. Til Vårt lille land beskrev han hvordan han fikk øye på et menneske i vannet. Et menneske som var svært skadd, men som levde.
De ringte nødnummeret og ambulansen stod klar og tok imot da de kom til land. Borghilds kropp var knust, hun hadde brudd i arm, bein, rygg, ribbein og bekken.
– Jeg skulle vært død før jeg traff vannet. En ting er at kroppen blir knust når den treffer vannflaten, men legene sier at dødsprosessen skulle slått inn før jeg landet i vannet fordi fallet er så høyt at lufttrykket kveler deg, forteller Borghild.
Hun er den eneste som har overlevd et hopp fra den brua. I dag er det satt opp et høyt gjerde for å hindre flere dødsfall.
Jeg skulle vært død før jeg traff vannet.
Borghild Odland
Gud grep inn
Kristina husket at Borghild ropte at de ikke måtte forlate henne da de snudde båten for å få henne opp av vannet. Borghild husker det ikke.
– Jeg tror det må være overlevelsesinstinktet mitt som slo inn. Jeg ville fremdeles dø. Men da hjernen skjønte at jeg snart kunne ligge på havets bunn, koblet overlevelsesinstinktet seg inn.
Den hardt skadde kvinnen ble lagt i koma. Lungene var svært skadet, den ene delvis knust. Legenes beskjed til foreldrene var at de ikke visste hvor lang tid det ville gå før lungene begynte å heles, og om de kom til å gjøre det i det hele tatt. 36 timer senere ble Borghild koblet av respiratoren. Det umulige skjedde, lungene var helt friske. Også bruddet i ryggen som gikk rett over en nerve og burde gjort henne lam, ble helet uten at hun mistet evnen til å gå.
– En må ha to ting i orden for å kunne fungere i et normalt liv. Det ene er pusten og det andre er hjernen. Jeg tenker at Gud vernet hodet og hjernen i fallet. Lungene ble ødelagt, men Gud helbredet dem etterpå. Alle de andre skadene som legene kunne reparere på sikt, trengte han ikke gjøre noe med, kommenterer Borghild.
Livet er verdt å leve
Livet ble ikke mindre tøft etter hoppet. I tillegg til å være innlagt på lukket psykiatrisk avdeling i et halvt år, hadde Borghild også alle de fysiske skadene. Det ble et par år til på psykiatrisk avdeling før Borghild flyttet inn i et bemannet bofellesskap, først på Askøy og siden da hun flyttet til Rogaland i 2013. På tross av dette, sier Borghild at det aldri har vært aktuelt å gå til samme skritt igjen. Livet er verdt å leve, mener hun, selv om det er vanskelig og tungt.
Gud har alltid vært en naturlig del av livet og betydd mye for henne siden hun var liten. Borghild er opptatt av hvordan man bevarer en god gudsrelasjon i motgang.
– Det er viktig fordi vi alle på et tidspunkt opplever vanskeligheter i livet. Det er veldig lett å inkludere Gud i medgang. Men med en gang vi får motgang blir vi fort sinte på Gud. Nøkkelen min har vært å bruke mine tunge perioder til å komme nærmere Gud.
– Hvordan har du gjort det?
– Når jeg har vært dårlig, har jeg ikke orket å lese Bibelen eller å be. Men Gud har talt mye til meg gjennom musikken. Jeg har prøvd å ha en dialog med ham om hvordan jeg kan bli styrket av det jeg går gjennom i stedet for å tenke på hvor forferdelig jeg har det og at han må gjøre meg bedre.
Siden jeg har hatt det tøft, har jeg fått mange skulderklapp fra Gud.
Borghild Odland
Gud er tydelig i motgang
Bortsett fra da Gud reddet henne, har ikke Borghild vært sint eller bitter på ham for hvordan hun har hatt det.
– Verden er som den er. Vi glemmer at det eksisterer urettferdighet og tilfeldigheter, og vi glemmer at det er to makter i denne verden. Slik er livet og det vil det være så lenge vi lever. Gud har aldri lovet oss et enkelt liv. Han har lovet å være med gjennom alt. Vi må gå inn i Bibelen og se hva Gud har sagt, sier hun.
– Det er i motgang at Gud er mest tydelig, mener hun og tror det henger sammen med
at vi da er mer mottagelige for ham.
Hennes oppfordring er å inkludere Gud i det som er vanskelig. Da kan man bli velsignet og det tror hun gir et lysere perspektiv på det vanskelige.
Vær direkte
Selv om Borghild opplevde at Gud helbredet lungene, er ikke helbredelse et mål for henne.
– Jeg vil være åpen for Gud, i mitt tilfelle gjennom lovsang, og la ham få tale, vise omsorg og lide med meg. Det har åpnet for noen fantastiske skuldreklapp fra Gud. Siden jeg har hatt det tøft, har jeg fått mange skulderklapp fra Gud. Han har ikke tatt vekk motgangen, i alle fall ikke før nå etter 20 år, men han har hele tiden vist meg at han er der.
Det hun har vært gjennom har gitt Borghild en dimensjon og en kunnskap hun vil bruke både for Gud og i møte med andre.
– Spør du meg om jeg ville levd de siste 20 årene om igjen eller hatt et helt annet liv der jeg kunne velge fra øverste hylle, ville jeg hatt akkurat dette livet, for ellers hadde jeg ikke vært den Borghild jeg er i dag.
Borghild er opptatt av at vi må bli bedre til å snakke sammen når livet er vanskelig.
– Vi må bli flinkere til å være direkte, og faktisk spørre: Har du tenkt på å ta ditt eget liv? Det setter ikke i gang ideer hos folk, tvert imot så vil de oppleve seg sett og tatt på alvor. Og da kan det gjøre at de ikke gjør det.
Hun vet ikke om noen kunne avverget det som skjedde med henne selv.
Har blitt frisk
Husarbeid, døgnrytme og måltider er ekstra krevende når en er psykisk syk fordi det kommer i tillegg til alt det man allerede strever med, forklarer Borghild. Derfor var det få eller ingen som for noen år siden trodde at Borghild noen gang skulle klare å bo i egen leilighet, slik hun nå har gjort de siste tre årene.
En ting som har vært stabilt og godt gjennom alle årene hun har bodd i Rogaland, er den internasjonale bibelgruppa hun ble med i for sju år siden. Der er de rundt ti damer fra minst åtte land. En gjeng som betyr mye for henne og som har vært med i nedturer og oppturer. Også et tidlig engasjement i organisasjonen LEVE, landsforeningen for etterlatte ved selvmord, har gitt henne både selvtillit og styrke.
Reiseglad
Den livsglade kvinnen har ikke bare flyttet i egen leilighet. I 2016 var hun på en feriereise til Australia med ei venninne, men følte ikke hun var ferdig med landet. To år senere fikk hun en arv som gjorde det mulig for henne å reise tilbake. Noen måneder var Borghild på reise alene i Australia.
– Jeg angrer ikke! Jeg kunne spart pengene, men jeg ville aldri vært opplevelsen foruten.
Det siste den reiseglade rogalendingen fra Askøy gjorde før pandemien slo til, var en seks ukers bibelskole i Kenya. Reisingen ga Borghild mot til å ta tak i studiene sine igjen. Denne høsten tar hun opp igjen fag fra videregående for å fullføre helsefagarbeider-utdannelsen. Det har hun så langt klart med glans. Hun holdt på å gi opp på grunn av de praktiske øvelsene der elevene blir observert og vurdert. En situasjon som kan gi henne følelsen av at de bare ser det hun har opplevd, og som hun også kan oppleve som truende.
– Da klarer jeg ikke å konsentrere meg.
Men lærerne ga ikke opp, og oppmuntret Borghild til å prøve. Den første praktiske øvelsen var vond, men studenten gjennomførte og fikk gode karakterer.
– Livet startet 15 år for sent, men det spiller ingen rolle, for da tok det av. Det viktigste er at det ble bedre. Jeg er jo ikke så gammel enda, sier hun og ler.
Skapt i Guds bilde
Da Borghild lå innlagt etter hoppet, ga moren henne Salme 139 og utdrag fra Jesaja 43.
– «Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg» og «Hennes dager var fastsatt før en eneste av dem kom.», leser Borghild beveget.
– Forandret forholdet ditt til Gud seg etter hoppet?
– Troen forandret seg ikke, men jeg opplevde å få en dypere relasjon til Gud. Jeg har blitt mer opptatt av å inkludere Gud i alt.
– Hvordan tenker du om Gud i dag?
– På grunn av sykdommen og historien min, følte jeg meg både fæl og verdiløs i en periode. Men Gud skapte meg i sitt bilde, er glad i meg og elsker meg for den jeg er. Det er identiteten min uansett hva jeg føler selv. Og det er den identiteten jeg kan hvile i.
Noen råd fra Borghild: Hvordan møte mennesker som sliter med livet?
Du trenger ikke si så mye til et menneske som har det vondt. Vis heller med handling at du er der. Ta kontakt; send for eksempel en melding eller kom innom med middag eller noe du har bakt.
Lytt til dem. Snakker de om noe som er vanskelig og du ikke vet hva du skal si, så si det. Det er ikke så viktig å komme med løsninger på den andres problemer.
Det er viktigere å vise at du er der og står i det selv når det blir tøft, og ikke forsvinner. Det kan være avgjørende for den andre. Noen ting man kanskje ikke bør si er for eksempel at «alt blir nok bedre», «det går nok over» eller «det går nok fint», for det går ikke alltid fint. La personen ha det vondt og vær sammen med vedkommende i det.
Vi må også bli flinkere til å være direkte og spørre: Har du tenkt på å ta ditt eget liv? Det setter ikke i gang ideer hos folk, de vil oppleve seg sett og tatt på alvor.
Er du i krise eller har selvmordstanker? Ikke gå alene med det.
Ring Kirkens SOS sin døgnåpne hjelpetelefon på 22 40 00 40 eller Mental Helse sin døgnåpne hjelpetelefon på 116 123.
– Vær ikke bekymret for å snakke om selvmord med en du er bekymret for, av frykt for å sette noen på tanken, sier psykologspesialist Tormod Stangeland.