Helse til de minste
Nepalske leger viderefører misjon og helsearbeid
Utenlandsk misjon har betydd mye og spiller fremdeles en viktig rolle i utviklingen av et helsearbeid for folk flest i mange land. Men nå er også landenes egne kirker og nasjonale arbeidere blitt viktige aktører i dette. Kaleb Budha og kona Sadichhya i Nepal er blant disse.
Tekst Erik Bøhler Foto Vijaya Kumar Manandhar Publisert 16.02.2021
(Denne saken stod på trykk i nummer 1-2021)
Kaleb Budha vokste opp i Dadeldura, som ligger 18 timers bilkjøring vest for Katmandu. Der ligger det et sykehus som den gang ble drevet av den kristne organisasjonen The Evangelical Alliance Mission.
– Begge mine foreldre hadde reist langveisfra, fra hver sin kant, for å få
behandling der, for sin lepra, spedalskhet. Begge trengte langvarig behandling, så de ble der og slo seg etter hvert sammen, forteller Kaleb.
– Etter en tid fikk far jobb i resepsjonen på sykehuset og mor ble pleiemedhjelper. Mor og far ble kristne der på sykehuset, og hver kveld etter jobb samlet alle de troende seg hjemme hos oss for å synge, lese og be. Huset vårt var alltid åpent.
Jeg forsto at Gud kjenner meg tvers igjennom, og ga mitt liv til ham.
Kaleb Budha
– Hvordan ble du en kristen selv?
– Jeg vokste altså opp i en kristen familie. Men først da jeg var 15 år og var på en ungdomskonferanse i den lokale kirken, tok jeg et personlig standpunkt. Jeg forsto at Gud kjenner meg tvers igjennom, og ga mitt liv til ham.
Kalebs plan
– Hvorfor ble du lege?
– Jeg ble inspirert av å se hvor dedikerte og engasjerte misjonslegene og de andre helsearbeiderne var på sykehuset der jeg vokste opp. De hjalp syke og fattige mennesker som ingen brydde seg om, i denne bortgjemte delen av Nepal. Jeg ville bli som dem.
Kalebs plan da han studerte medisin var å reise ut på landsbygda og jobbe på det sykehuset der foreldrene hans først hadde fått behandling, og senere selv pleiet andre.
– Nå finnes dessverre ikke det sykehuset lenger, forteller han.
– Men siden jeg ble ferdig lege, har jeg arbeidet her ved Chaurjahari sykehus, bare avbrutt av de tre årene jeg brukte på å bli spesialist i barnesykdommer ved et stort universitetssykehus i Katmandu. Sykehuset her ligner mye på det i Okhaldhunga, som mange nordmenn kjenner. Vårt sykehus er litt mindre, men arbeidsmåten er svært lik og begge drives av kristne organisasjoner. Chaurahari ligger vest i Nepal, nesten like avsides som Dadeldura hvor jeg vokste opp.
Hver dag en kamp
– Hvordan er livet deres i Chaurjahari?
– Min kone Sadichhya og jeg har vært her i tolv år nå. Sadichhya er også lege, hun er allmennpraktiker. Vi har to barn, en jente på tre år og en gutt på fem måneder. Min mor har også kommet hit og bor sammen med oss.
Kaleb og Sadichhya bor i et av Nepals minst utviklede distrikter. Mer enn 50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. For mange er hver dag en kamp for å skaffe familien det aller nødvendigste.
– Selv om jeg er utdannet barnelege må jeg forsøke å gjøre all slags medisinsk arbeid her. Jeg får prøvd meg på både kirurgi, fødselshjelp og indremedisin, foruten sykehusadministrasjon og samfunnshelsearbeid. Jeg har alltid «bakvakt». Heldigvis har vi fire andre leger her, men de er nyutdannet og trenger erfaring. Vi spiser sammen med dem og lever et enkelt liv her, i utrolig vakker natur. Vi føler oss hjemme her nå.
Krise
Dr. Kaleb har opplevd mange store utfordringer ved sykehuset. Men bare én gang var det virkelig krise. Det var i august 2018.
– Klokka seks en morgen ble jeg vekket og tilkalt til avdelingen, med beskjed om at en pasient hadde kollapset. Jeg løp dit for å hjelpe sykepleierne og vaktlegen som allerede hadde startet gjenoppliving. Pasienten kom seg litt og begynte å puste selv igjen. Hun trengte åpenbart intensiv behandling utover det vi kunne gi, så vi tilkalte helikopter for å få henne overført til en intensivavdeling ved et sykehus i Katmandu. Men dette var i regntiden, det var fryktelig dårlig vær med lave, mørke skyer, så helikopteret var ikke i stand til å lande her før utpå ettermiddagen.
Fullstendig kaos
I løpet av den dagen hadde det samlet seg en stor menneskemengde på sykehuset. Det var pasientens familie, deres venner og naboer og mange andre, til sammen over 500 mennesker. De påsto at pasienten hadde fått «gal medisin», og var aggressive mot sykepleiere og leger.
– Utpå ettermiddagen kollapset pasienten for andre gang og vi prøvde igjen å gjenopp-live. Mens vi holdt på med dette, hørte vi menneskemengdens høye, sinte rop utenfor rommet der vi arbeidet, og kraftige slag i veggene, forteller Kaleb.
– De brøt opp dørene til sykehuset og knuste vinduene. Det ble fullstendig kaos, de andre pasientene og deres pårørende ble vettskremte og mange løp omkring i panikk. Da vi endelig hørte lyden av helikopteret gjennom denne larmen, var pasienten allerede død. Vi greide ikke å redde henne.
Flyktet fra sykehuset
– Vi måtte gjemme oss for mobben på akuttrommet. De ropte slagord mot leger, sykepleiere og sykehus. Først da de en halvtime senere forsvant til en annen del av sykehuset for å vandalisere den, kunne vi komme oss til våre egne hjem, som alle ligger inne på sykehusområdet. Alle de andre pasientene flyktet fra sykehuset. De som ikke kunne gå, de gamle og de nyopererte ble båret vekk av sine familier. Det lokale politiet kom til, men greide ikke å kontrollere mobben før de fikk forsterkninger. De brukte tåregass-granater 13 ganger, men først da de skjøt fire varselsskudd i lufta spredte mobben seg.
Også neste dag fortsatte opptøyene, minnes Kaleb.
– Det var vondt og skremmende for oss der vi gjemte oss i rommene våre sammen med en del av staben, mens vi hørte lyden av rop, skudd, og steiner som ble kastet på taket av huset vårt. Vi prøvde å trøste vår datter, som den gang var bare ett år gammel. Det eneste vi kunne gjøre var å be for bråkmakerne, pasientene våre og staben. Etter at vi hadde bedt, så jeg vår datter ligge og sove fredelig ved siden av oss. Det ga meg tilbake tilliten til at vår himmelske far har full kontroll, tross alt.
Undersøkelseskommisjon
Først etter åtte dager kom familien til den avdøde og hentet liket. Familien leverte en formell anklage mot dr. Kaleb og sykehusdirektøren, for mord.
Sykehuset var stengt i åtte dager. Da det åpnet den niende dagen, var ting ennå ikke normalisert.
– Det var ødelagte vegger og dører, knust glass og ødelagte maskiner overalt. Noen i staben hadde også fått mindre, fysiske skader, ingen var alvorlig skadd. Men alle var engstelige. Sykepleierne var redde for å gi injeksjoner og legene var tilbakeholdne med å legge inn pasienter og redde for å gjøre praktiske prosedyrer. Det tok flere måneder før vi var tilbake til normalen, forteller Kaleb.
En offisiell undersøkelseskommisjon ble oppnevnt av helsemyndighetene og kom fra Katmandu for å gå gjennom alt som hadde skjedd. Den konkluderte med at sykehuset hadde gjort alt riktig, gitt de mulighetene som var tilgjengelige. Ingen feil var blitt begått.
Hjelper de minste
– Når livet der er slik, hvorfor har dere blitt boende så lenge i Chaurjahari?
– Ordene i Matteus 25,40 oppsummerer dette godt. Herren sier: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Vi har blitt boende her for å være del av et team som hjelper de minste.
– Hvordan har korona-pandemien påvirket distriktet deres?
– Siden pandemien rammet er det mange fra dette distriktet som har vendt hjem igjen fra arbeid i India eller i Midt-Østen, og mange av dem har hatt med seg viruset. Her er det ikke mulig for dem å dyrke nok mat, så uten pengene disse migrant-arbeiderne tidligere sendte hjem, øker fattigdommen. Vi ser også en økning i kriminalitet, særlig hjemmevold, og det begås flere selvmord enn før. Antallet pasienter som kommer til sykehuset er likevel redusert med 30–40 prosent fordi det har blitt så vanskelig å få transport, og folk frykter smitte. Dog har vi sett en økning i antallet svært alvorlig syke, og vi ser klart mer mentale problemer enn før, særlig angstlidelser, sier Kaleb.
– Selv om sykehuset er lite opplever vi svære forventninger fra samfunnet omkring, særlig fra lokale myndigheter, i forbindelse med pandemien. Det har betydd merarbeid uten at vi har fått mer ressurser, verken personell eller penger.
Min drøm er å gjøre dette til et velutstyrt sykehus, til velsignelse for folket her.
Kaleb Budha
Kalebs drøm for sykehuset
– Hva er deres planer videre framover?
– Min drøm er å gjøre dette til et velutstyrt sykehus, til velsignelse for folket her. Vi ønsker å sette opp en liten blodbank, starte vår egen oksygenproduksjon og med tiden rekruttere flere lege-spesialister, sier Kaleb.
– Familien vår har tenkt å ta en skikkelig pause når pandemien er over, vi trenger det. Vi arbeider allerede for å få på plass en plan for hvordan ting kan fungere her mens vi er borte. Sykehuset må kunne fortsette å ta seg av de minste.
Kalebs jobb har ført ham inn i en sårbar posisjon, der hans forsøk på å hjelpe folk kan slå tilbake fra omgivelsene som anklager mot ham selv. Det er viktig å være klar over at den krisa han forteller om ikke kom som noen stor overraskelse. Det har vært mange lignende hendelser rundt på sykehus i Nepal, og i nabolandene, der leger og sykepleiere på utposter har blitt angrepet av en mobb etter at pasienter har dødd på tross av deres beste anstrengelser.
Blir værende i Chaurahari
Historien om krisa ved Chaurahari sykehus i 2018 er godt kjent blant Kalebs kolleger i Nepal. Det spesielle ved den, og det folk legger vekt på når de forteller oss om dette, er ikke opptøyenes størrelse eller voldelighet. Det har skjedd før. Det spesielle er at Kaleb og familien ikke forlot stedet etterpå. Folk spør seg om hvorfor ble de værende, selv om det var farlig og lokalsamfunnet hadde behandlet dem så urettferdig? De kunne jo bare ha reist til et annet sted etterpå, der jobben er lettere og livet tryggere? Da vi spurte Kaleb og kona om dette, svarte de med å sitere Jesu ord om «mine minste». De har funnet sin plass hos dem, overbevist om at det er der Jesus er.
For oss nordmenn som har en velferdsstat i ryggen og trygge, røde pass i lomma, er det sunt å bli kjent med folk som Kaleb og Sadichhya. Det er ikke uten risiko å gå i Jesu fotspor.
Vennskap i Katmandu
Da Erik Bøhler sammen med sin kone Kristin kom til Nepal i 2002, bodde de først halvannet år i Katmandu. Det ble en anledning til å knytte vennskap med mange mennesker som senere skulle vise seg å bli viktige for dem i årene de bodde ute i fjellene i Okhaldhunga, der de begge arbeidet ved sykehuset.
En av de første de ble kjent med i Katmandu var Kaleb Budha, som da var medisinerstudent. Han var med i en bibelgruppe for studenter og unge leger, som møttes hjemme hos Erik og Kristin. Fordi han bodde på den andre siden av byen, overnattet han ofte hos dem etterpå. Derfor ble de godt kjent den gangen og har holdt kontakten siden. Eriks intervju med Kaleb ble gjort via internett på senhøsten i fjor.
