Et målrettet liv

Skrevet av Birgit Nersten Lopacki

– Troen er ingen sprint, det er en reise jeg gjør, sier Norges raskeste kvinne. Ezinne Okparaebo har norgesrekord både i 60, 100 og 200 meter. Nylig var hun i Rio i Brasil hvor hun deltok i sitt tredje OL.

– Livet hadde vært kjedelig om man ikke ville oppnå noe.

Det sier Norges raskeste kvinne som vant sitt første NM for elleve år siden etter kun et år med regelmessig trening. Ezinne Okparaebo har tatt pause fra dagens styrketrening og møter Agenda 3:16 på en kafé på Skøyen i Oslo. Ansiktet er levende og latteren sitter løst når Ezinne forteller om trening, tro og liv. OL i Rio ble hennes tredje OL, et mål hun jobbet mot i fire år.

Et nytt hjemland
Ezinne er født i Nigeria og bodde sine første ni år i byen Owerri sør i landet. Det var vinter og kaldt da hun ni år gammel kom til Norge for første gang med mor og søsken gjennom familiegjenforening. Far bodde allerede i Norge. Ezinne hadde blitt forberedt på de kalde omgivelsene, men forteller at snøen var enda kaldere enn hun hadde trodd. Familien kom til Ammerud, en bydel i Oslo preget av mange ulike kulturer.

– Det er jeg egentlig glad for, jeg følte ikke at jeg skilte meg så ut, sier Ezinne.

Niåringen syntes det var morsomt å flytte til et nytt land. Men kultursjokket var ikke til å unngå, selv om hun ikke skjønte at det var det som skjedde.

– Det var jo slik mange barn opplever det; det å tilpasse seg, få venner og føle tilhørighet. I starten var det litt vanskelig å fange opp de sosiale kodene, man føler seg kanskje ikke like kul som de andre. Ting som var viktig for andre, var ikke like viktig for meg og omvendt, sier hun.

Talent for løping
Det var på skolen Ezinnes løpetalent ble oppdaget. Ezinnes far saumfarte da Oslo for å finne en idrettsklubb hun kunne trene med og fant Bygdeungdomslaget Idrettslag (BUL) hvor en halvhjertet Ezinne var med i tre år før hun la friidretten på hylla.

– Folk så at jeg hadde talent. Jeg gjorde det jo bra uten å legge ned mye trening i det. Både treneren min, foreldrene mine og vennene mine pushet meg til å satse på løpingen. Men jeg brant ikke for det, det var ingen lidenskap for meg, forteller Ezinne.

Les hele portrettet i papirutgaven, nummer 8/2016.